Fra en nervøs førstegangsintervjuer til en trygg samtale: Kristoffers erfaring

Kristoffer meldte seg på modulen om intervju og research tidlig i høst. Han jobber i en kommunal etat og hadde ingen journalistisk bakgrunn, men ville skrive en liten reportasje om at bussruten i nabolaget hans var lagt om. Han hadde ringt to naboer og kjent seg usikker begge ganger: samtalene ble til hyggelig prat uten noe han kunne bruke.

Da han tok kontakt, beskrev han problemet slik: han visste hva han ville ha ut av saken, men ikke hvordan han skulle få det fram uten å legge ord i munnen på folk. Det er en vanlig start, og den sier mer om ærlighet enn om mangel på talent. Jeg ba ham sende meg de to samtalene han hadde skrevet ned fra hukommelsen.

Allerede der så vi mønsteret. Spørsmålene hans var lukkede, nesten alle kunne besvares med ja eller nei, og han hadde ikke tenkt gjennom hva han trengte å få svar på før han ringte.

Vi startet med å skrive ned én setning om hva saken handler om. Kristoffer landet på: Ruteendringen har gjort hverdagen vanskeligere for dem som ikke har bil. Deretter listet han opp hva han trengte å få vite for å kunne si noe om det, og laget spørsmål ut fra den listen, ikke omvendt.

Han byttet ut spørsmål som Er du misfornøyd med bussen? med åpne varianter: Hvordan kom du deg til legen før, og hvordan gjør du det nå? Slike spørsmål inviterer til en fortelling, og fortellinger gir sitater som faktisk kan brukes i en tekst.

Han lærte også å ordne spørsmålene i tre grupper: bakgrunn, selve opplevelsen og hva personen ønsker seg. Rekkefølgen gjorde samtalen jevnere, og han slapp å hoppe fram og tilbake underveis.

• Skriv saken i én setning før du lager spørsmål
• Bruk åpne spørsmål som begynner med hvordan eller hva skjedde
• Del spørsmålene i bakgrunn, opplevelse og ønske

Den første samtalen fant sted på kjøkkenet hos en eldre kvinne som bor to hundre meter fra holdeplassen. Kristoffer startet med å fortelle hva opptaket skulle brukes til, og spurte om hun var med på at han tok opp lyden med telefonen. Hun sa ja, og han gjentok samtykket helt i starten av opptaket slik at det ligger dokumentert.

Han la telefonen på bordet med mikrofonen vendt mot henne, testet lyden i ti sekunder og skrudde av varsler. Så stilte han det første spørsmålet og lot det bli stille etterpå. Det var det han hadde mest vondt for, men stillheten fikk henne til å utdype det hun hadde sagt, og den beste setningen kom nettopp der.

Underveis noterte han tidspunkter ved de utsagnene han ville komme tilbake til, så han slapp å lete i opptaket senere.

Etterpå satt Kristoffer med femti minutter lyd og en liten stabel notater. Vi gikk gjennom hvordan han kunne skrive ut de delene som trengtes, ordrett, og la resten ligge. Han lærte å rydde bort fyllord uten å endre meningen, og å la en uferdig setning stå når den sier noe viktig.

Før publisering sendte han sitatene til kvinnen og spurte om hun kjente seg igjen. Det er ingen plikt i alle saker, men her handlet det om en privatperson som fortalte om helse og hverdag, og da er det klokt. Hun rettet ett tall og ba om å få fjernet et navn på en tredjeperson.

Han oppbevarer opptaket på en mappe som bare han har tilgang til, og sletter det når saken er ferdig og sitatene er godkjent.

• Si fra om opptak og få samtykket med på lydfilen
• Gi sitater tilbake til personen når saken er personlig
• Rydd fyllord, men aldri meningen

Kristoffer sier selv at han ikke ble ferdig lært etter én runde. Det andre intervjuet var med en mann som svarte kort og litt avvisende, og her måtte han improvisere. Han la bort manuset, spurte om en konkret morgen, og først da åpnet samtalen seg.

Han oppdaget også at en forberedt liste kan bli en krykke. Noen ganger er det bedre å la neste spørsmål vokse ut av det personen nettopp sa. Det er en ferdighet som kommer med øvelse, og vi snakket om hvordan han kan ta opp egne samtaler og lytte til dem i etterkant.

Hans viktigste lærdom var enklere enn han hadde trodd: forberedelsen gjør deg rolig nok til å lytte, og lytting er det meste av håndverket.