Bildetekst og kreditering: reglene bak hvert pressebilde forklart

I fotojournalistikken er bildetekst ikke pynt. Den er en kort, faktabasert opplysning som sier hva leseren ser, hvem eller hva som er med, hvor bildet er tatt og når. Uten disse opplysningene blir selv et sterkt bilde et løst inntrykk som leseren må gjette seg til. Jeg pleier å si til kursdeltakerne at bildet viser, mens teksten forankrer.

En god bildetekst svarer på de samme spørsmålene som en nyhetsåpning, bare i færre ord: hvem, hva, hvor og når. Den skal ikke gjenta det som er åpenbart, for eksempel at en person smiler, men legge til det øyet ikke kan se, som navn, rolle og sammenheng. Én til to setninger er nesten alltid nok.

Bildeteksten er også stedet der du er ærlig om det du ikke vet. Hvis du ikke kan bekrefte hvor eller når bildet er tatt, skal teksten ikke late som. Da er det bedre å utelate detaljen eller si at den er uklar enn å skrive noe som senere må rettes.

• Hvem eller hva er avbildet, med riktig stavet navn
• Hvor og når bildet ble tatt
• Hva som skjer, uten å tolke følelser inn i bildet

Kreditering betyr å oppgi hvem som har tatt bildet, og ofte hvem som har rettighetene. Det er en rettighet for fotografen og en opplysning for leseren. Når navnet står ved bildet, vet leseren hvem som står inne for det som er vist, og hvem man kan spørre om opphavet.

Reglene er enkle å huske, men lette å glemme i farten. Bruker du et bilde du ikke har tatt selv, trenger du tillatelse fra den som har rettighetene, og kreditteringen skal følge med uansett hva avtalen sier om andre vilkår. Å fjerne et navn fordi det ser ryddigere ut, er ikke et alternativ.

Kreditlinjen står vanligvis rett under eller ved siden av bildeteksten, i en mindre og rolig skrift. Den skal ikke konkurrere med teksten, men den skal alltid være der. I øvelsene våre lar vi deltakerne føre kreditt på hvert eneste bilde, også på eget arbeid, slik at vanen sitter.

• Fotografens fulle navn, ikke bare fornavn
• Rettighetshaver når den er en annen enn fotografen
• Kreditt på hvert bilde i en serie, ikke bare det første

En vanlig feil er å la bildeteksten fortelle leseren hva hen skal mene. Skriver du at en mann ser fortvilet ut, har du lagt til en tolkning som bildet kanskje ikke dekker. Skriver du i stedet at han står ved et avsperret område og snakker med en politibetjent, beskriver du det som kan etterprøves.

Dette henger tett sammen med kildekritikk. Hver påstand i en bildetekst er en påstand du må kunne stå for. Har du ikke snakket med personen, kan du ikke sette ord i munnen på vedkommende. Har du ikke bekreftet stedet, bør du ikke navngi det med sikkerhet.

Tolkning har likevel sin plass, men ikke i bildeteksten. Den hører hjemme i selve saken, der du kan begrunne og nyansere. Bildeteksten er stedet for det du kan peke på i selve bildet, og som en annen person kan se det samme som du.

• Skriv det du kan se og bekrefte
• La vurderinger stå i brødteksten, ikke under bildet

I en bildeserie jobber bildene og tekstene som en rekke. Første bilde setter scenen, de neste viser detaljer, og siste bilde lander. Bildetekstene skal ikke gjenta hverandre, men bygge videre, slik at leseren får ny informasjon for hvert bilde i stedet for samme setning med små endringer.

Sjekk alltid at teksten passer med akkurat dette bildet. Det er lett å kopiere en tekst fra bildet før og glemme å justere den. Da kan en bildetekst plutselig påstå noe som ikke stemmer, og det er en feil leserne merker raskt, men sjelden sier fra om.

Gå gjennom serien i rekkefølge og les kun tekstene. Gir de mening alene, og fortelle de saken uten at bildene er synlige? Da har du både tekster som fungerer og bilder som ikke trenger forklaring for å bli forstått.

• Hvert bilde får sin egen tekst med ny informasjon
• Les tekstene uten bildene for å teste dem

Selv med god forberedelse hender det at en bildetekst inneholder en feil, for eksempel en navneforveksling eller feil sted. Poenget er ikke å unngå enhver feil, men å håndtere den ryddig. Rett saken raskt, og vær åpen om at noe er endret, slik at leserne ikke sitter igjen med den gamle versjonen.

Hold en enkel logg over hvor du fikk opplysningene fra: hvem som oppga navnet, hvilken kilde som bekreftet stedet, når bildet ble tatt ifølge filens metadata. Den loggen er ikke byråkrati. Den er det som lar deg svare presist når noen spør hvordan du vet det du skrev.

Dette er arbeidsmåten vi øver på i fotomodulen: små, kontrollerbare påstander, tydelig kreditt og en dokumentert vei fra bilde til tekst. Ingen av delene er vanskelige hver for seg, men sammen utgjør de forskjellen på et bilde som bare ser bra ut og et som kan stoles på.

• Noter kilden til hver opplysning i bildeteksten
• Rett feil åpent og uten å skjule at noe er endret